Opprinnelse
Den kristne kirkes eldste liturgiske sanger hadde sine forbilder i den jødiske synagogegudstjeneste, og enkle salmeresitasjoner og bønner ble tatt i bruk i liturgien. Fra det 4. århundre etter Kristus finnes det bevis for at sangene ble fremført antifonalt (vekselsang mellom to kor) og responsorialt (koret svarer en forsanger). De gregorianske melodiene vokste først og fremst ut fra disse liturgiske resitasjonene, og særlig fra salmesangen.
Dette liturgisk-musikalske repertoaret oppstod i det 8. og 9. århundre, i kjølvannet av normaliseringen av liturgien i det karolingiske riket. Den gregorianske sangen var en sammensmelting av romersk og gallisk liturgisk sang, som til da hadde levd som to selvstendige tradisjoner. Av dette oppstod en ny symbiose av ord og toner, en fullkommen enhet av tekst og melodi med stor kunstnerisk uttrykkskraft og spiritualitet. Det var for det meste munker, fordypet i daglige studier i bibeltekstene, som komponerte og fremførte sangene. Den musikalske utformingen av bibeltekstene oppstod i en slik monastisk kontemplativ spiritualitet.
Tradisjon og notasjon
Sangtradisjonen ble i begynnelsen overlevert muntlig. De første nedtegnelsene av gregoriansk sang stammer fra det 10. århundre og er dermed de eldste eksemplene på vestlig musikalsk notasjon. Over teksten i disse håndskriftene finner man et system av tegn eller neumer som er avledet av dirigentens håndbevegelser, eller fra retoriske hjelpetegn. Til sammen utgjør disse et detaljert notasjonssystem. Neumene gir bare relative opplysninger om melodilinjen, men inneholder derimot nyanserte anvisninger for den rytmisk-agogiske tolking av sangene. Fra det 11. århundre forekommer håndskrifter som dokumenterer det eksakte melodiforløpet, med presis grafisk plassering av tegnene ved hjelp av linjer eller bokstaver som angir tonehøyden. Ved hjelp av disse håndskriftene er det i dag mulig å restaurere de gregorianske melodiene til sin opprinnelige form.
Opp gjennom århundrene har gregoriansk sang beriket og utdypet den romersk-katolske kirkes liturgi, og den har vært en kilde til inspirasjon i nesten alle epoker av den europeiske musikkhistorien. Med den liturgiske fornyelsesbevegelsen som fant sted i andre halvdel av 1800-tallet våknet en ny interesse for de gamle manuskriptene. Den påfølgende paleografiske forskningen brakte for dagen de første viktige oppdagelsene, og i 1950-årene ble gregoriansk semiologi en musikkvitenskaplig disiplin. Ved hjelp av anvisningene, bevart i manuskriptene, ønsker semiologien å gjenopplive den gregorianske sangen i sin mest autentiske form og med sin opprinnelige kunstneriske og religiøse uttrykkskraft.
Den hellige skrift tolket i sang
Gregoriansk sang er med rette blitt betraktet som en sunget tolkning av Skriften, og den utgjør den mest bibelske av alle de kristne musikalsk-liturgiske repertoarene. Tre korte eksempler kan illustrere dette: intoneringen av det første ordet i Introitus Laetare Ierusalem fra fjerde søndag i faste er et umiskjennelig direkte musikalsk sitat fra sluttformelen i Alleluia fra påskenattsliturgien. For en sanger som kjenner seg hjemme i det gregorianske repertoaret, er denne forbindelsen åpenbar og ubestridelig. Komponistens intensjon er å stille Jerusalems glede i et påskeperspektiv, og å la påskegleden glimte til allerede fra første ordet i liturgien for fjerde søndag i faste. Den avsluttende frasen Christo Domino i Communio Quinque prudentes virgines siterer bokstavelig og med vilje melodien til teksten mortem autem crucis i Graduale for palmesøndag Christus factus est. Herren, som jomfruene skynder seg for å møte, er den korsfestede Kristus som har frelst oss gjennom sin død. Komponisten av den gregorianske sangen framsetter dette konkrete kristologiske utsagnet ved sin bevisste bruk av det melodiske sitatet. Og der hvor Gud omtales i det gregorianske repertoaret på en sterkt personlig måte (laetabor et exsultabo in te; in te confido; Deus meus adiutor meus, etc.), preges komposisjonene av en inderlighet og intimitet i klangfargen. Det personlige og innadvendte forholdet til Gud som er grunnlaget for et monastisk liv preger gregoriansk spiritualitet og teologi. Denne måten å lese ett sted i Den hellige skrift i lys av et annet er allestedsnærværende i det gregorianske repertoaret. Det er et typisk kjennetegn og et klassisk hermeneutisk prinsipp i den patrisiske eksegesen som den gregorianske spiritualiteten er så gjennomgripende påvirket av.
Gregoriansk sang som bønn
Den gregorianske sangens dialogiske struktur, dens liturgiske funksjon og ikke minst selve bibeltekstene er med på å gjøre denne musikken til en bønn i sang. Sangene fra messens propriumsledd, for eksempel, fyller forskjellige funksjoner alt etter den liturgiske sammenhengen: noen er dypsindige, meditative refleksjoner over Guds ord hørt i tekstlesningene (Graduale, Alleluia); andre ledsager og fortolker en liturgisk handling (Communio, Offertorium), eller presenterer temaet for en bestemt helligdag eller søndag (Introitus). I hvert tilfelle dreier det seg om en dialog mellom Gud og mennesket, en sunget bønn. Sitatet fra Sankt Augustin Qui bene cantat bis orat – den som synger godt, ber to ganger – er særdeles aktuell for gregoriansk sang.
Gregoriansk sang i dag
Den gregorianske sangen har i lengre tid blitt gjenstand for økt interesse, både som liturgisk musikk og som en musikalsk og åndelig vestlig kulturarv. Dette skyldes dens høye kunstneriske verdi og den sentrale betydningen gregoriansk sang har hatt for utviklingen av hele den vestlige musikkhistorien. Men dette alene forklarer ikke den fornyede interessen for denne musikken.
Den gregorianske sangen er fremdeles aktuell fordi dens religiøse kraft henvender seg til menneskets dypere lag, og fordi den inneholder en spirituell og oversanselig dimensjon. Av størst betydning er selve tekstene, og de stammer i hovedsak fra Den hellige skrift, fremfor alt fra Salmenes bok. De gregorianske komposisjonene er en bærende del av disse tekstenes levende, altomfattende spiritualitet og poesi. På samme måte som Salmene disponerer de gregorianske sangene en stor palett av kunstneriske og ekspressive muligheter. De makter å uttrykke et bredt spekter av følelser – fra ustyrtelig glede til dyp sorg, fra dirrende harme over ondskap og urett til undrende inderlighet og hengivelse. Den fornyede interessen for gregoriansk sang er et uttrykk for vår tids søken og lengten etter åndelig dybde, den religiøse dimensjon, og, til sist, Guds ord – kledd i en unik, musikalsk drakt.
Alexander M. Schweitzer
oversatt til norsk av Andrew Smith
